Lytt til historien om Joshua Bell
Denne historien er fornorsket og tilrettelagt av forfatter og pedagog Inge Eidsvåg. Kåseriet er gjengitt med forfatterens tillatelse.
Fredag 12. januar i 2007, klokken ni minutter på åtte om morgenen, ankom en musiker en metrostasjon i Washington, D.C. Han var i slutten av 30-årene, hadde på seg blå jeans, langermet T-skjorte, en baseballcaps – og han bar på en fiolinkasse. I en arkade på toppen av rulletrappene stilte han seg med ansiktet mot de forbipasserende, tok opp fiolinen og plasserte kassen foran seg med noen lokkemynter i. Så la han fiolinen til kinnet og begynte å spille.
Det første stykket var «Chaconne» av Johann Sebastian Bach, et av de vakreste – og vanskeligste – stykker for solofiolin som noen gang er skrevet.
Etter tre minutter hadde 63 mennesker passert fiolinisten uten at noen verken stanset eller så ut til å legge merke til ham. Et halvt minutt senere kastet en kvinne et par mynter i kassen idet hun hastet forbi.
Seks minutter ut i konserten stanset en middelaldrende mann, lente seg mot veggen og ble stående og lytte i ca. tre minutter, før han kikket på armbåndsuret og skyndte seg videre.
Etter Bachs «Chaconne» spilte fiolinisten Schuberts «Ave Maria», deretter en meditasjon av Jules Massenet, for så å avslutte med enda et par stykker av Bach.
Etter 43 minutter var konserten over. Da hadde 1.097 mennesker passert forbi fiolinisten. Syv hadde stanset og lyttet i fra ett til tre minutter. 27 hadde gitt penger, til sammen 32 dollar. Ingen hadde klappet, ingen hadde sagt noe til ham og ingen gjenkjente musikeren.
Han het Joshua Bell og er en av verdens fremste fiolinister. Denne dagen debuterte han som gatemusiker på en Stradivarius fra 1713, som hadde kostet 3,5 millioner dollar.
De som stanset for å lytte eller gi penger denne morgenen – hadde de noe felles?
Nei, her var alle etniske grupper representert, unge og gamle, kvinner og menn. De eneste som uten unntak forsøkte å stanse, men som ble dratt med videre av foreldrene, var barn.
Det hele var et eksperiment, satt i gang av avisa Washington Post. Avisen ville finne ut hvordan vi oppfatter ting, hva vi lytter til, og hva vi prioriterer.
Er vi i stand til å gjenkjenne stor kunst hvis den dukker opp i uvante sammenhenger?
Tar vi oss tid til å stanse og lytte til det som virkelig er vakkert?
Og hvor mye er vi villig til å betale for en slik opplevelse?
Hva kan så dette eksperimentet lære oss? For det første at rushtiden om morgenen på en togstasjon antakelig verken er tid eller sted for å nyte klassisk musikk.
Men – kanskje kan denne konserten med Joshua Bell også vekke i oss en undring?
Hvis en stor kunstner spiller stor musikk, men ingen lytter – er det da stor musikk?
Er vi daglig omgitt av så mange lyder og hendelser at vi simpelthen må stenge av for ikke å bli overbelastet?
Og drukner også det vakre i en kakofoni av støy? Hører vi bare det vi er innstilt på å høre?
I skolen legges det i dag stor vekt på både leseundervisning og skriveundervisning, mens vi langt sjeldnere hører om lytteundervisning. Det samme gjelder arbeidslivet.
Lite tid brukes på lyttetrening.
Det kan ha noe å gjøre med at vi tar for gitt at det å lytte ikke trenger oppøving, eller at det er passiviserende. Men det å lytte er ingen passiv handling, det er en aktivitet som forutsetter både oppmerksomhet og konsentrasjon.
Det foregår noe i oss når vi virkelig lytter. Et musikkstykke kan røre oss til tårer, en opplesning kan skape indre bilder som ingen film kan gi, et lydhørt menneske i en krisetelefon kan redde liv, en tale kan inspirere til handlinger som forandrer verden.
Men alt dette forutsetter at noen lytter.